Snart bursdag *

Morten har bursdag i morgen (29 år blir han, gamlingen:), og jeg var ute for å kjøpe bursdagsgave til han. Det gikk veldig fint, og jeg er hvertfall veldig fornøyd:) Dvs. helt til jeg kom ut til bilen. "#&#¤@£%&*^ Det var feilmelding på automaten da jeg skulle trekke lapp (egentlig gratis parkering), så jeg tenkte; altså, jeg skal jo bare inn å ha ..(hemmelig).. og feilmelding, da får man ikke bot. TRO OM IGJEN LILLE VENN!! 700 kr i bot takk skal du ha! Balle ass.. Er det mulig.. Så nå må jeg skrive klagebrev.. 700kr!! Og jeg som egentlig har regel: skal du en gang feilparkere, gjør så på kommunal grunn. De har "bare" 300kr i bot.. Anne-Lise (mammaen hans) skal bake iskake. Og med denne iskaken følger det med en gaaanske morsom historie. For tre år siden laget nemlig Anne-Lise den til min bursdag. Mamma og pappa var der, Axel, Christina, svigers… Christina digget kaken så mye at hun skulle ta med seg restene hjem. Nesten halve kaken (som er fantastisk, men gigantisk..). På vei hjem klager pappa over at det er så j.. kaldt. Skikkelig små-forbanna lissom. Som min fantastiske pappa er noen ganger. Da de kommer frem til Apalveien blir det tydelig hvorfor han synes det er så kaldt; han har nemlig SITTET på kaken, hele veien fra oss. Dvs drøye 15 min : ) Ha ha ha ha : )

Og da jeg kom tilbake på sykehuset satt legen der. Infeksjonsverdiene er på vei opp og ikke lov til å bo hjemme, skal ta ny CT om et par timer(dvs må bælje innpå med 1L kontrastveske, som ikke akkurat er noen fryd), kommer ny mage-lege. Men han har fått "innvilget" mer dop. Dvs mindre smerter – men mer trett og sliten. Han har sovet fra ti til halv ni, våken til halv elleve, sov to timer igjen, og vips; fortsatt trett. Og deppa. Hva gjør man egentlig for å muntre opp en som ikke vil bli muntret opp? Eller, han vil, men orker så lite. Ikke ta telefonen, lite besøk, ikke noe som er moro (det gjør fortsatt vondt å le), ikke mat (null matlyst og alt smaker dritt).. Inn i tenkeboksen…

Jeg må ta båtførerprøven denne uken(eller neste), blir spennende(altså om jeg står eller ikke). Skal se meg gjennom noen kurs denne uken. Begynner etter jeg har skrevet ferdig her(, og klaget til j…… Q-park...). For det er egentlig ganske idiotisk. Er du født etter 1980 må du ta lappen, uansett hvor mye båt du har kjørt. Er du født FØR 1980, trenger du ikke ha satt din fot i en båt, men lappen slipper du… Makan til idioti… Fest.

Har jeg sagt at jeg er skikkelig stolt av Morten? Nå har han ligget på sykehuset i fire uker. Fire uker i dag faktisk. Med så utrolig vondt i hele kroppen. Han sier hele tiden at han klager veldig mye, men når han nå beskriver smertene som 5 (av 10 mulige), er det egentlig helt utrolig. For nå sier han veldig sjelden, synes jeg, at han har vondt. Han er mest lei.. Går ned i smertestillende, pusher treningen.. Mens han har det helt grusomt. Han er så sterk!! Han har jo nå hatt fire uker til å tenke ganske mange tanker, ang ulykken, skadene og formen. Han prater litt med meg om det, men jeg er jo ingen psykolog. Jeg har spurt om psykolog, og fått til svar at han blir tilbudt det senere, jeg kan gå til legevakten. Jeg tror vi har falt litt ut av det vanlige – siden vi har byttet avdeling så mange ganger. Men nå har vi da endelig fått tilbudet, er Morten helt åpen for det. Vi har jo snakket litt om det på forhånd, men nå sitter han og snakker med henne alene, og det synes jeg er så bra av han. Jeg kjenner flere som kunne hatt behov for psykolog, men av flere grunner avslår det. Litt fordi at de vel tror at man må være kokko (et ord min kjære psykolog-yndlings-Anne, ikke er veldig imponert over at jeg bruker) for å snakke med psykolog, og sikkert litt fordi det er skummelt. Fremmed. Men de kan hjelpe til med så mye! Det handler ikke om å sitte og snakke følelser og barndom, det handler om å få nyttige tips/verktøy man kan bruke for å unngå å bli deppa, nedkjørt (ja, og kanskje til slutt, kokko), for å øke motivasjon, forståelse for en situasjon..
********
Da har vi snakket med psykologen. Ganske fint egentlig, selv om det meste hun hadde sagt har jeg enten hørt av Anne eller tenkt selv. Så hun ga meg jo litt ros for det, at vi hadde gjort mye riktig. Usikkerheten rundt når han kommer til å bli bedre, takle det, er vanskelig. Uforutsigbarheten. Finne måter å ha plass til smerter, men også andre ting. Prøve å putte smertene litt til siden. Hun kommer tilbake på torsdag. Tror det blir bra.

Til slutt: kan alle ta en omvendt-regndans i morgen? Jeg vil nemlig ha sol på bursdagen hans, se om det kan gå an å grille kyllingvinger et sted i området.. Det hadde vært litt kult. Men ikke så kult hvis det er helt overskyet..