Lykkedag :)

I dag har vært en så fin dag! Jeg kom halv åtte til sykehuset og vi spiste frokost sammen, legevisitt, en liten høneblund til Morten, ut i deilig sol i et par timer med Anne-Lise, Monica, Petter og Ingvild. Inn for ny høneblund og deilig sitte på verandaen-lese bok-og-kose meg-tid for meg, på ny ut for å møte Thomas og Lars, før Marte kom og sa hei etter danseundervisning. Morten har hatt en helt super dag, godt humør, har ledd masse selv om det gjør vondt:):)

Har fått så mange koselige mail de siste ukene.. Helt fantastisk å lese så mye fint. Noen som vil støtte, noen som liker bloggen.. Jeg blir så utrolig glad av det :) Har dessverre ikke fått svart alle, men jeg er på gli. :) Setter så pris på tilbakemeldingen at jeg har begynt å tenke at jeg skal prøve å bli flinkere til å gå komplimenter selv. Er jo så fantasisk å få!

Vi har begynt å tenke litt mer på selve ulykken begge to. Han har flere ganger i dag sagt at han synes veldig synd på mammaen og pappaen sin som måtte dra til Ullevål for å møte luftambulansen som hadde med seg han, som vi jo da ikke viste om kom til å overleve eller ikke. Og har sagt til meg gang på gang at jeg er fantastisk, noe som jo ikke er så verst å få høre fra kjærsten sin:) Og alle nye sykepleiere/leger starter samtalen ved å si hvor heldig han har vært, og hvor stor fremgang han har. Tror det er litt vanskelig for han. Men vi har ikke snakket inngående om noe enda. Bare fortalt hvordan det skjedde, hendelsesforløpet de første dagene. Det kommer tidsnok.

En ting jeg er "god på", eller som jeg hvertfall gjør myyye nå for tiden, er å tenke over ting som skjer. Prøver inni hodet mitt å se situasjoner fra forskjellige vinkler. Noen ganger jeg klarer det ikke, og andre ganger prøver jeg ikke heller, men er noen ganger så heldig at jeg har venner rundt meg som kan gi meg små (og store) hint hvis jeg gjør noe som ikke burde vært gjort. Og de siste ukene har det blitt ekstra mye tenking. Hvorfor gjør folk som de gjør? Hovrfor gjør jeg som jeg gjør? Og jeg er også veldig god på å legge mer vekt på folks handlinger enn det de kanskje gjør selv. Men skulle jeg gjort det med meg selv nå, ville jeg, som min venninne, trodd at jeg var lei meldinger og telefoner, siden jeg ikke alltid svarer. Men så feil kan man altså ta, jeg synes det er fantastisk, jeg bare orker ikke alltid nå, og glemmer (som vanlig..). Og hvis jeg var mammaen og pappen til Morten ville jeg nok trodd at jeg ikke ville ha de hos han, eller at jeg kun tenker på meg selv. Jeg har flere ganger vært inne hos han lenge selv om de har sittet utenfor og ventet på å slippe inn. Men det er bare det at, når jeg er der inne, KUN tenker på han. Da er det ikke så lett å holde seg til et kort besøk og huske at flere vil inn. Jeg (og Morten) ville heller ikke fortelle Jan og Anne-lise om dritt-natten vår, natt til fredag, fordi de var så utrolig glade for fremskrittene han hadde gjort dagen før, og skulle kose seg hele dagen. Da ville vi ikke ødelegge den første (potensielt) fine dagen deres på lenge. Det var ikke meningen å prøve å holde de utenfor eller skjule info. Så selv om handlinger kan virke avvisende, er det for tiden rett og slett krise-reaksjon, ikke alltid like gjennomtenkt. Så sånn er det vel for andre også. Lære lære..

Vel, jeg får vel sette nesten hjemover. Sove litt nå som Morten sover.

God natt alle kjære***