Overlevelsesinstinkt

Da jeg så han falle ned fossen tenkte jeg: nå dør han og nei nei nei nei dette skjer ikke oss ikke oss ikke oss. Jeg kom bort til han og han bevegde ikke en eneste kroppsdel, men jeg snudde han rundt (nå husker jeg det, ikke et lagd minne siden de forteller meg at han landet på magen) og åpnet øynene hans og ba han se på meg, puttet fingeren inn i munnen hans for å sørge for at det ikke var noe som blokkerte. Blåste inn og han begynte å lage lyd. Siden det, har ikke død vært et tema.
Selvfølgelig skal han leve.
Jeg gikk over til å bekymre meg for hjerneskade, han sprellet jo som en fisk på land, så lam var han ikke. Helt til jeg fikk han til å si navnet mitt. Da gikk alvorlig hjerneskade bort fra å være et alternativ. Det skjøv jeg lenger og lenger unna, så da legen sa på søndag at han var helt frisk i hjernen, ble jeg bare litt glad, for jeg viste det jo allerede.
Selvfølgelig var han ikke hjerneskadet.
Jeg har blokkert ut hvor alvorlig det har vært, og mulige scenarier, med å fokusere på det gode som har skjedd, enten øyeblikkslykke-ting, eller rett og slett det faktum at han har overlevd det utrolige fallet. Det er jo sååå fantastisk at jeg får ikke sagt det nok. Det er nok det som har holdt meg .. sain, som det så fint heter på engelsk, altså, oppe liksom. Det har vært nok av ting som har skjedd som i seg selv kunne vært alvorlige nok til å ta livet av han, som jeg har skjønt litt etter litt, (og når jeg må forklare det for folk som bagatelliserer,) men i ettertid, slik at "det ikke er noe å henge seg opp i".

Det skjer så mye hele tiden. Så det eneste jeg har tenkt på, har vært humøret hans, det er det eneste jeg "får gjort noe med" og den tingen som har størst påvirkning på min egen form. Nå har jeg lært meg og kroppen min å ta hver nye dag på sykehuset med blanke ark. Før jeg kommer dit og snakker med sykepleieren kan alt skje. Hun forteller meg hvordan dagens form er og jeg innstiller meg på det. Og når jeg kommer inn til han er ikke fokus på selve skadene, men han.

Det har også vært mulig for meg å ha denne holdningen til alle skadene, fordi de er så flinke på Ullevål at jeg stoler 200% på dem. De forteller meg hele tiden hva som skjer, og skal skje, og svarer så fint på spørsmålene mine (som oftere handler om at jeg er nysgjerrig på medisinen/faget bak det de gjør, enn direkte mot hans situasjon). I tillegg til at han ligger på en avdeling (enn så lenge) hvor han har tilsyn døgnet rundt av egen sykepleier. De er aldri lenger unna enn et par meter. Dermed har de ansvar for skadene og smertene, og jeg ansvar for han, sørge for at han har det best mulig i forhold til det jeg kan hjelpe han med og kontrollere. Noen ting er det bare jeg som får lov til, vaske han, sjekke kateter. Andre ting er det greit at jeg er der for (så han ikke føler at han plager sykepleirene så ofte, vi to kan klare oss selv har begynt å bli holdningen) hente vann, flytte på armer og bein, passe på ledninger når hele kroppen flyttes, masere hendene.. Til slutt mer ytre ting som også påvirker han, min oppførsel (mest med tanke på humør, møte hans med hans humør), besøk (hvem har han og bare han lyst på av besøk). Kan jeg gjøre i det hele tatt noe for at dagen hans skal bli lettere, så gjør jeg det.

Og det kommer nok, men enn så lenge tenker jeg veldig lite på selve ulykken. Og det er ikke en gang veldig vondt å tenke på. Bortsett fra første gangen hvor jeg kunne gråte ut hos Sittern. For det var så grusomt jævelig at jeg ALDRI ALDRI skal oppleve det igjen. Men nå kan jeg tenke på det som et minne, men som har blitt erstattet av at han overlevde. Det er så mye mer fantastisk og viktig og utrolig, enn at han falt. Og blir det et problem skal jeg ta det da, enn så lenge kan det bare få lov til å ligge der, komme opp innimellom som ett blaff. Det har jo skjedd. Men han har også overlevd. Og mer skal jeg ikke ønske meg. Ok, kanskje et hus da, og kanskje med gamle vinduer og epletrær i hagen.. men ikke noe mer. :) Og om det blir et hus med dølle vinduer uten epletrær (enn så lenge), så vet jeg at jeg uansett kommer til å være lykkelig helt ut i øreflippen og langt inn i hjertet, med Morten. Og det er så utrolig godt å tenke på.

Så, min prins, jeg tar båtlappen, så kan du bare konsentrere deg om å trene opp den mørbanka kroppen din. Så blir det snart båttur på oss. Bikinien ligger klar :)